WAKO-PRO i Italia

For oss begge to, så er det selvsagt surt å reise hjem uten beltene og VM tittel, det var jo dette vi dro dit for. Den verste skuffelsen har lagt seg og ut over dette har Tatami Pro og kampen om WAKO Pro VM tittelen vært en fantastisk opplevelse. Fra start til slutt ble vi tatt i mot med åpne armer og det var et utrolig profesjonelt arrangement. 

Tirill:

Jeg er skuffet over meg selv for at jeg ikke klarte å vinne kampen, men når dette er sagt er jeg veldig fornøyd over arbeidet jeg har lagt inn i forkant, og jeg føler jeg var i veldig god form på alle måter. Jeg var innstilt på å vinne og tvilte aldri på dette selvom jeg definitivt var underdogen. De første rundene går vi veldig jevnt før hun får en stor ledelse i fjerde runde. Jeg klarer å hente inn litt i femte men når tiden begynner å renne fra meg er jeg nødt til å ofre meg for å hente inn nok, noe som gjør at poengforskjellen blir enda større og jeg taper 13/21. På tross av at poengforskjellen til slutt ble ganske stor var det en jevn kamp der jeg følte jeg presset henne og hadde god styring i store deler av kampen. Jeg er fornøyd med bevegelsen min, angrepene og måten jeg legger press på, men noen ganger tabber jeg meg ut ved å finte spark litt for treigt og jeg ser i etterkant at jeg blir tatt på dette litt for mange ganger. Så til neste gang må jeg være enda litt mer våken og mer klar defensivt selvom jeg vil angripe. Det er aldri kult å tape når man vet man er i form til å vinne, men det er ikke mere å gjøre med det. Jeg sitter igjen med en kjempe erfaring både fra forberedelsene og fra kampen i seg selv, og det er fint å kjenne at det kun er små justeringer som skal til. Turen i seg selv har vært helt super og jeg har lært masse, så nå er jeg enda mer motivert til å få det til i amatør VM i November.

Monica:

Jeg visste jo veldig godt allerede når jeg fikk forespørselen om denne kampen at dette kom til å bli den største utfordringen jeg noen sinne har hatt. Giulia er det som har stått mellom meg om VM-gull både i 2013 og 2015. Hun er vel den eneste jeg per dags dato ikke har slått enda i min vektklasse.

Nå har jeg i tillegg vært ute det siste året for å klare å fullføre mastergraden ved siden av full jobb. Jeg tok et valg før EM i fjor hvor jeg kjente at jeg ikke klarte å være 100% til stede tre steder samtidig: med fulltidsjobb i Oslo, skole i Bergen, og Kickboxing på toppnivå. Jeg startet treningen igjen i mai etter siste eksamen, egentlig med VM i november som mål, men så kom forespørselen om denne tittelkampen. Jeg visste jeg hadde dårlig tid, men dette var en mulighet jeg ikke kunne si nei til. 

Jeg kjente veldig tidlig allerede i første runde at dette kom til å bli vanskelig. Hun var utrolig tent, og jeg slet med å finne rytmen og å klare å ligge riktig. Jeg er selvsagt veldig skuffet, men etter å ha vært ute av gamet så lenge, var det rett og slett ikke godt nok. Det kjennes likevel ok, jeg sitter igjen med en følelse av å ha gjort alt jeg kunne på den tiden jeg hadde, og derfor er dette greit. 

Alternativet for min del var å takke nei til denne muligheten, noe jeg er utrolig glad for at jeg ikke gjorde. Dette er uten tvil det råeste jeg har vært med på, det har vært en fantastisk reise og virkelig en ære å få lov til å kjempe om VM tittelen. Det å stå der og kjenne hjertet pumpe når du ser ut over folkemengden, og hører den norske nasjonalsangen. Det var helt ubeskrivelig. 

En ting jeg har lyst å trekke frem er oppkjøringen med Tirill i Oslo, hele denne reisen de siste månedene har vært helt fantastisk sammen med hun. Den jenten har et hjerte av gull og en vilje av stål, og kommer til å nå langt! Vi har kjørt på hardt de siste månedene. Vi er bare oss to, uten trener og stort sett uten treningskamerater. For min del har det vært både en mental og fysisk kamp, som sagt visste jeg veldig godt hvem jeg kom til å treffe i denne kampen, og at det var en god vei tilbake til mitt toppnivå. 

Det gikk ikke for min del denne gangen, men jeg føler meg veldig selvsikker og klar for amatør VM i november i første omgang, og forhåpentligvis en omkamp om tittelen i fremtiden.

BA artikkel: https://www.ba.no/sport/kickboksing/kampsport/tapte-tittelkampen-i-italia/s/5-8-619910 

Vårt Oslo artikkel (om Tirill og oppkjøring): https://www.vartoslo.no/pa-lordag-kan-tirill-nanett-bjornestad-naess-19-fra-torshov-bli-verdensmester-i-pointfighting/ 

Ina:

Jentenes ro og profesjonalitet i en slik ekstraordinær situasjon var fantastisk. Pro gallaer er ingen hverdagskost innen pointfighting og denne var attpåtil utendørs midt på torget i motstandernes hjemby. Tirill og Monica var begge i meget god fysisk form og virket psykisk klar og sulten. At det gikk som det gikk med resultatet er alltid kjedelig, men de gjorde god figur og representerte Norge på en fantastisk måte. Det er tydelig at de hører hjemme på dette nivået, og med litt mer av denne type erfaring (og kanskje på hjemmebane?:) ) skal det ikke mye til før dette tipper riktig vei på poengscoren for disse jentene.

Det har også vært helt utrolig å se engasjementet hjemme i Norge. Alle som har klikket inn på streamen og fulgt med, og sendt oss lykkeønskninger underveis. 

Nå blir det en uke fri på oss etter en lang sesong for Tirill, og pangstart for Monica, før vi setter i gang oppkjøringen og ser frem til VM i Budapest i november!